Henrik Ibsens skrifter

Dikteren fikk rett. I en anonym artikkel, av Halvorsen senere tilskrevet Christian Molbech (HFL 3, 71), i det danske Dagbladet, gjengitt i det norske Morgenbladet 24. desember 1881, het det:

Det første norske institusjonsteater som fremførte Gengangere, var Bergens Nationale Scene, der den danske dikteren Herman Bang etter invitasjon fra teatersjef Gunnar Heiberg i 1885 opptrådte som Osvald under en visning av stykkets tredje akt. Teatersjefens hustru, Didi Heiberg, hadde rollen som Regine. Bang hadde nylig debutert som skuespiller i Osvalds rolle under et besøk ved Nya Teatern i Finland. En finsk anmelder karakteriserte der hans rolletolkning som «rent patologisk» og «maniakalisk»: Bang fremstilte «en menniska i vild kamp mot vansinnet» (Neiglick 1885, 399). Bang beskriver selv opptredenen i Bergen som en fiasko og forteller at han ble pepet ut av 800 tilskuere. En av kritikerne skal etterpå ha skrevet at det var første gang han så «en gal Mand» på scenen (Bang 1891, 160).

En oppsetning av hele stykket fulgte ved samme teater fem år senere, med Kalle Løchen i Osvalds rolle. Denne forestillingen hadde premiere 3. desember 1890 (Blanc 1906, 48). I Kristiania skjedde den første norskspråklige fremførelse av stykket i 1898, da Johan Fahlstrøm satte det opp på Centralteatret og selv spilte Osvalds rolle, mens Sofie Bernhoft spilte fru Alving. Regine ble spilt av Johanne Voss, pastor Manders av Olav Voss og snekker Engstrand av Harald Stormoen. Premieren fant sted 20. mars 1898, på Ibsens fødselsdag. Tross innvendinger mot spillet skrev Fernanda Nissen om Fahlstrøms forestilling at den «var dog saa kraftig, at man vil huske denne norske opførelse, og ikke, som man hidtil har gjort, tænke ‹Gjengangere›s replikker paa svensk» (Nissen 1898; jf. nedenfor om August Lindbergs oppsetning).

På den norske hovedscenen ble ikke stykket satt opp før i sammenheng med innvielsen av Nationaltheatret, da teatersjef Bjørn Bjørnson i teaterets åpningssesong (1899–1900) satte opp Gengangere med premiere 5. mars 1900. Ibsen hadde i 1883 sagt at han ikke ønsket bruk av musikk ved fremførelse av Gengangere (jf. brev til Lindberg 19. august 1883), men ifølge teaterplakaten spilte Nationaltheatrets orkester ved denne forestillingen Ludwig van Beethovens Ouverture til Egmont, Robert Schumanns Abendlied og Johan Svendsens Andante funèbre. Disse komposisjonene hørte sannsynligvis til orkesterets stamrepertoar, for alle hadde også vært spilt ved uroppførelsen av John Gabriel Borkman ved Christiania Theater i 1897.

Det kongelige Theater, med teatersjef Edvard Fallesen, mottok stykket til vurdering i slutten av november 1881. Offiseren Fallesen var mindre konservativ enn teaterets nye sensor, Erik Bøgh, som fant de fleste nyskrevne skuespill vanskelige å oppføre på grunn av deres moral. Fallesen skrev 27. desember til Ibsen: «At Deres Skuespil ‹Gengangere› ikke er antaget til Opførelse paa det kgl. Theater, beklager jeg meget at maatte meddele Dem» (sitert etter Neiiendam 1921–30, b. 3, 184). Bøgh hadde i 1881 overtatt etter Christian Molbech som teatersensor ved Det kongelige Theater. Tidligere hadde han vært direktør for Casino, skrevet egne lystspill, bearbeidet franske lystspill og vært avisredaktør. Dessuten var han kjent som en flittig avisskribent og anmelder. Utnevnelsen til teatersensor hadde vakt kritikk, da man mente Bøgh hadde mindre faglig tyngde enn sin forgjenger: «Det laa ganske udenfor Censor Bøghs Evne at bedømme Arbejder, som aandelig talt flyttede Grænsepæle», skriver Robert Neiiendam (1921–30, b. 3, 182). Et av de første skuespill Bøgh bedømte, var nettopp Gengangere. Hans sensoruttalelse er datert 26. desember 1881. Bøgh medgir at stykket viser Ibsens mesterskap som dramatiker. Dette er likevel ikke nok, da det ikke holder tilstrekkelig høy moralsk kvalitet: Gengangere «gør et modbydeligt patologisk Fænomen til Handlingens Hovedmotiv, samtidig med, at [Stykket] undergraver den Moral, der danner Grundvolden for vor Samfundsorden». Osvalds sykdom og hans parese hører mer hjemme på et sinnssykehospital enn på scenen, og hensynet til teaterets store kvinnelige publikum gjør det umulig å vise stykket, hevder Bøgh. Men enda verre enn fremstillingen av syfilis anser Bøgh det å være at «den gældende Morals Repræsentant og Talsmand [dvs. pastor Manders] i enhver Replik er lagt for Had og Foragt som en ynkelig Træl af Skinnet». Bøgh nevner videre fremstillingen av fri kjærlighet, antydningen om et blodskamsforhold mellom den syfilitiske Osvald og Regine, henspillingen på at presten hadde avvist Helene Alving den gang hun søkte tilflukt hos ham, videre den «Forvorpenheden» som kommer så klart til uttrykk i forbindelse med snekker Engstrands sjømannshjem, og endelig Osvalds planer om å la noen begå barmhjertighetsdrap på ham selv når sykdommens siste stadium bryter ut. Alt dette oppfatter Bøgh som et «Overmaal af Nedbrydningstendens», og derfor ser han det som sin ubetingede plikt å avvise stykket (gjengitt etter Neiiendam 1921–30, b. 3, 182–83).

Den første oppførelse ved noe dansk institusjonsteater fant sted da Dagmarteatret i mars 1898 satte opp Gengangere for å markere Ibsens 70-årsdag. Nicolai Neiiendam spilte Osvald og Marie Pio fru Alving. Jacques Wiehe hadde rollen som pastor Manders, Viggo Lindstrøm som snekker Engstrand og Elisabeth Riis spilte Regine. På Det kongelige Theater kom ikke stykket opp før i 1903. Rollene var da besatt med teaterets fremste skuespillere. Betty Hennings spilte fru Alving, som Osvald opptrådte Nicolai Neiiendam, Peter Jerndorff spilte pastor Manders, dessuten medvirket Elith Reumert som snekker Engstrand og Elga Sinding som Regine.

Den svenske teatermann August Lindberg prøvde uten hell å få Ernst Josephson til å vise skuespillet på Nya teatern i Stockholm, men Josephson unndro seg: «stycket är något av det svinaktigaste som blivit skrivet på nordiskt språk» (sitert etter Lindberg 1943, 45). Den første nordiske oppsetningen av Gengangere skyldtes August Lindbergs turnéteater (se nedenfor). Omtrent samtidig fremførte Olaus Olsens dansk-norske teaterselskap Gengangere i flere norske småbyer i sesongen 1883/84.

Intet europeisk institusjonsteater var altså villig til å spille Gengangere i sesongen 1881/82. Stykket fikk sin urpremiere ved Aurora Turner Hall i Chicago lørdag 20. mai 1882, da et dansk-norsk selskap oppførte det på originalspråket og med et tallrikt skandinavisk publikum i salen. Et bilde av Bjørnstjerne Bjørnson prydet veggen i fru Alvings stue. Fru Alvings rolle ble spilt av den danske skuespillerinnen Helga von Bluhme (f. Rasmusen), mens de øvrige rollene ble tolket av amatører, dels danske, dels norske. Forestillingen ble mottatt «med stærkt Bifald, der til Slutning kulminerede i Fremkaldelse af samtlige Spillende» (Anonym 1882d). Oppsetningen gikk deretter som turné i Midtvesten (Jones 2001, b. 2, 1135).

August Lindberg dannet i 1882 sitt eget turnéteater, og våren 1883 kontaktet han Ibsen med spørsmål om tillatelse til å oppføre Gengangere og De unges Forbund. Ibsen gav sin tillatelse i brev 19. april, med unntak av oppførelsesretten i Stockholm og Göteborg. Som honorar for begge stykker forlangte han 400 kroner. I et senere brev (2. august 1883) gav Ibsen Lindberg retten til oppførelse av Gengangere også i København og Stockholm, mot honorarer på henholdsvis 500 og 400 kroner. I dette brevet understreket han at språket måtte lyde naturlig i oversettelse, og han bad oversetteren ta hensyn til hver enkelt dramapersons individuelle uttrykksmåte – «det ene menneske udtrykker sig jo ikke som det andet. [Replikkene må få] den fulde troværdighed og virkelighedsform.»

I brev til Lindberg 19. august 1883 gav Ibsen også tillatelse til oppførelse i Kristiania, men ikke før stykket hadde vært vist i de andre nordiske hovedstedene. Han forlangte dessuten at Hedvig Winterhjelm skulle spille fru Alvings rolle også her. Videre understreket han at det ikke måtte vises andre stykker hverken før eller etter selve forestillingen, og han ønsket dessuten «at mit arbejde overalt blev spillet uden benyttelse af orkester, hverken før forestillingen eller mellem akterne». Kombinasjonen med andre fremførelser og bruk av mellomaktsmusikk var fremdeles vanlig. Ibsens ønske om å utelate dette kan henge sammen med et ønske om størst mulig realisme i fremførelsen. Som honorar for oppførelsesretten i Kristiania krevde forfatteren 500 kroner.

Den nordiske (og samtidig europeiske) urpremieren på Lindbergs forestilling (med tekst oversatt av Frans Hedberg) fant sted i Helsingborg 22. august 1883. Stykket kom i hans oppsetning til å bli fremført i alt 75 ganger ulike steder i Skandinavia i løpet av høsten 1883. Seks dager etter premieren i Helsingborg ble Gengangere vist på Folketheatret i København, der det ble spilt ti forestillinger. I tillegg til oppførelsen på Folketheatret i august, ble Gengangere også spilt en enkelt aften (15. desember samme år), igjen på Folketheatret «med delvis bistand af amatører ved en jubilæumsforestilling for en skuespiller ved navn Diderot Züberlein » (Bang 2006, b. 4, 1684). Lindberg gav også en forestilling ved Malmö Teater 9. september. På Nya teatern i Stockholm hadde gjestespillet premiere 12. september (Lagerroth 2005, 104).

Etter gjestespillet i Stockholm i september 1883 fortsatte Lindbergs turné til Norge, hvor den første forestillingen ble spilt 17. oktober 1883 på Folketheatret i Møllergaten, som Ibsens tidligere scene Kristiania Norske Theater nå het. Lindberg hadde først tilbudt stykket som gjestespill ved Christiania Theater, men teatersjef Schrøder takket fortsatt nei til å vise det (jf. Lindbergs egen beretning om besøket i Kristiania) (Lindberg 1943, 111–12). Gengangere ble gitt med i alt 13 forestillinger i Kristiania, og teateret opplevde voldsom publikumstilstrømning. Dette førte til fornyet strid. Som protest mot at Christiania Theater hadde refusert stykket, ble det 18. og 26. oktober og 13. november arrangert pipekonserter under ledelse av Macody Lund, Bjørn Bjørnson (dikterens sønn) og Erik Werenskiold, der 300 personer deltok med rop som «Leve Gengangere », «Leve Ibsen» og «Ned med Direktionen». Den 26. oktober marsjerte demonstrantene i samlet tropp til Lindberg for å bringe ham sin hyllest, og videre til teatersjef Schrøder for å uttrykke den motsatte reaksjon. Dagbladet beregnet at over tusen mennesker deltok i toget til teatersjefens bolig. Etter dette sendte teatersjef Schrøder en redegjørelse til styret for Christiania Theater. Den ble fremlagt i teaterets generalforsamling 14. november og trykt i Dagbladet (Just [1948], 186–87; Odland 1990, 150–52).

Etter besøket i Kristiania gjestet Lindbergs trupp også Göteborg, der de fremførte Gengangere på Mindre Teatern, med premiere 29. oktober.

Åtte år senere gjestet Lindberg på ny Kristiania med Gengangere. Stykket ble da, på Ibsens uttrykkelige ønske, spilt ved Tivoli Teater 17. september 1891, med den nylig hjemvendte dikteren og hans hustru som hedersgjester. Alle roller ble spilt av de opprinnelige skuespillerne (Lagerroth 2005, 110).

Omtrent samtidig med Lindberg-truppens Stockholms-besøk høsten 1883 arbeidet også Gustaf Fredrikson på Kongl. Dramatiska Theatern med en iscenesettelse av Gengangere. Det var Elise Hwasser som hadde tatt initiativ til at teateret skulle sette opp stykket i hennes egen oversettelse. Gengangere fikk der premiere 27. september 1883, med Elise Hwasser i rollen som fru Alving.

Den første finske oppsetning av Gengangere skjedde i 1883, under Oscar Malmgrens sjefsperiode ved Svenska Teatern i Helsingfors. Ottilia Littmarck hadde her rollen som fru Alving, Anton Franck spilte Osvald og Hilma Bruno spilte Regine (Wirmark 2000, 258).

Oppførelsen av Gengangere i Helsingborg høsten 1883 var som sagt den første europeiske premiere på dette stykket. Lindberg hadde i sin iscenesettelse tatt sikte på å oppnå størst mulig naturtroskap. I utkastet til et brev Lindberg sendte Ibsen, skriver han:

Scenografien i Lindbergs oppsetning er beskrevet av Peter Nansen, som overvar urpremieren i Helsingborg:

Flere anmeldere peker på at forestillingen gjorde Osvald Alving til stykkets hovedperson. Lindberg spilte selv denne rollen: «Hans Udseende, der var lagt an paa den Udlevede, den før Tiden Gamle, var fortrinligt» (E. Brandes 1883). Fru Alvings rolle ble tolket av Hedvig Winterhjelm, Regine av den vakre 25-årige Anna Rustan, mens Gustaf Ranft spilte pastor Manders og Konstantin Axelson, som var spesialist på satiriske rolletolkninger, spilte snekker Engstrand.

Hedvig Winterhjelm publiserte et brev der hun tolket fru Alvings rolle. Det var datert Helsingborg 14. august 1883 og ble trykt både i Nationaltidende og i det danske ukebladet Vor Tid 25. august 1883. Hun understreker at fru Alvings karakter er enhetlig, at den bygger på «selvstændighed, individuelt formet under Søgen efter det sande og rette», og at det gjennom alle aktenes avsløringer er tale om «den samme Fru Alving, den samme oprindelige Karaktér, den samme klart givne Individualitet» (sitert etter Lagerroth 2005, 99). Ibsen takket i brev til hennes mann K.A. Winterhjelm 6. september: «Uden hendes medvirkning vilde disse dages sejre og triumfer have været umulige, og det er mig en stor glæde og tilfredsstillelse at tænke på at vore navne vil for stedse blive sammenknyttede når vor tids teaterhistorie engang skrives.»

Oppførelsen ble ifølge de fleste en suksess. Under premieren opplevde skuespillerne fremkallelser for åpent teppe ved hver aktslutt, og etter endt forestilling ble det dobbel fremkallelse og et regn av blomsterbuketter (jf. Holmberg 1986, 155). August Lindberg ble båret i seierstog gjennom gatene etter forestillingen (Wirmark 2000, 180).

Herman Bang har gitt et noe annet bilde av premieren. Han var til stede ved generalprøven, som gjorde et mektig inntrykk på publikum og fikk dem til å dirre av angst. Tempoet i forestillingen bidro sitt til dette: Når fru Alving talte til pastor Manders og trevlet opp samfunnet i sine enkelte bestanddeler, var tempoet langsomt og dvelende. Men «Langsomheden brødes af plutselige Ryk, en besynderlig Aktionens Hast, der virkede som en Feber. Og de bliver hyppigere, til de gennemsitrer Diktionen og ryster Stykket, som Forvarslerne om en Sygdom gennemiler et Legeme.» Regine dannet hele tiden en kontrast, ved å anlegge et tempo som utstrålte frekk likegyldighet. Men var generalprøven intens, ble premieren det motsatte: Bang mener at skuespillerne måtte være tappet for krefter, og at de derfor var mer eller mindre avmattet på selve premierekvelden. Den ble derfor ingen suksess, hevder han, og legger til at August Lindberg var dypt nedtrykt dagen etter (Bang 1892).

I flere år etter utgivelsen var det fortsatt store vansker forbundet med å oppføre stykket i land utenfor Skandinavia. Selv om den tyske forbundsstat hadde avskaffet pressesensur i 1874, praktiserte både de enkelte tyske delstater og mange byer fortsatt teatersensur. Godkjennelsen av teatrene var regulert av en lov av 1869, og forestillingene ble forhåndssensurert av politiet i pakt med regler som kunne variere fra stat til stat (Jones 2001, b. 2, 922). Sensuren rettet seg særlig mot majestetsfornærmelser, blasfemi, obskønitet og ærekrenkelser. Også en politisk-radikal tendens var uønsket. Spesielt kritisk så man på naturalistiske skuespill som behandlet død, hunger og fattigdom (Boettcher 1989, 63–64). I 1880-årene økte sensurens press mot det man oppfattet som obskønitet, noe som hadde sammenheng med den naturalistiske litteraturens etter hvert dominerende rolle. Verker av Zola og Ibsen ble ansett som uønsket i Tyskland, og politiet forbød oppførelse av Gengangere fordi stykket hentydet til seksuelt overførte sykdommer (Jones 2001, b. 2, 923). Fremførelsene av stykket måtte derfor foregå som private (lukkede) forestillinger ved eksperimentscener eller ved de private hoffteatrene.

Den første tyske oppsetningen av Gengangere (Die Gespenster) skjedde ved Stadttheater Augsburg, etter privat initiativ fra den unge dramatikeren og journalisten Felix Philippi. Stykket ble under Philippis instruksjon spilt ved en lukket forestilling 14. april 1886. Ibsen selv overvar oppførelsen, som ble en stor suksess (Nilsen & Reznicek 1992, 27; Jones 2001, b. 2, 924; Koller 1965, 104; Boettcher 1989, 50–51).

Den 21. desember 1886 fikk Die Gespenster premiere ved hertug Georg 2.s Herzogliches Hoftheater Meiningen, med hertugen som instruktør og Ibsen selv som tilskuer. Staten Meiningens fulle politistyrke (i alt seks–åtte mann) var til stede i salen for å hindre uroligheter. Planleggingen og gjennomføringen av denne oppsetningen er referert hos Nilsen og Reznicek (1992, 27–37), og i større detalj hos Koller (1965, 106–08) og Boettcher (1989, 59–61). Ifølge Max Grube, som selv spilte pastor Manders, var dette den første åpne, offentlige oppsetning av Gengangere i Tyskland (hoffteatre var ikke underlagt sensur). Imidlertid vakte det lokal forargelse da det ble kjent at stykket skulle spilles. Kvinner holdt seg stort sett borte, abonnementspublikumet planla demonstrasjoner, og det øvrige publikum nektet å kjøpe billetter. Grubes hustru, som gjorde hertugen oppmerksom på stemningen, var bekymret for at det skulle bli tomt hus, men Georg 2. mente resultatet ville bli det motsatte. Alle som ønsket, fikk billett ved hoffmarskalkkontoret, og alle embets- og tjenestemenn ved hoffet ble utkommandert som tilskuere. Det endte med at forestillingen gikk for overfylt hus og forløp uhindret. Ifølge både Grube og Lindau var Ibsen svært fornøyd med den (Grube 1926, 120; Lindau 1916–17, b. 2, 373).

Scenografien la vekt på stor realisme; det samme gjaldt spillestilen. Fru Alving ble spilt av Maria Berg , mens Osvalds rolle ble tolket av Alexander Barthel. Karl Weiser og Klothilde Schwarz spilte henholdsvis snekker Engstrand og Regine. Stykket ble oppført igjen 28. desember 1886. I utgangspunktet ble stykket innstudert med tanke på turnévirksomhet, i motsetning til de to andre tyske oppsetningene av Gespenster. Hertugen ønsket å arrangere et gjestespill i Berlin våren 1887, men ble stanset av teatersensuren i den prøyssiske hovedstaden. Herzogliches Hoftheater Meiningen satte imidlertid opp skuespillet i Dresden 17. desember 1887, men en planlagt annenoppførelse i Dresden ble stanset av politiet (Koller 1965, 110; Boettcher 1989, 61–62). Også en planlagt forestilling i Breslau ble forbudt av politiet, men sommeren 1889 spilte Meiningen-teateret én forestilling med Gengangere ved Kasino i København (Koller 1965, 110; Skram 1889, 424).

Ved Residenz-Theater Berlin satte Franz Wallner (en tidligere Meiningen-skuespiller) og teatersjefen Anton Anno opp stykket som en veldedighetsmatiné 9. januar 1887. Også her var Ibsen til stede under fremførelsen (jf. Jones 2001, b. 2, 1135, men med gal angivelse av dato; Koller 1965, 110). Scenografi og utstyr tilstrebet størst mulig realisme, og Ibsen skal ha gledet seg «saavel over Troskaben i det store som over Nøjagtigheden i det smaa» (Hoffory 1888, 64). Herr Reicher spilte pastor Manders, Osvald ble fremstilt av Franz Wallner, mens fru Alving ble tolket av Charlotte Frohn (Wallners hustru). Regine ble spilt av Helene Schüle og snekker Engstrand av Hr. Würzburg . På dette tidspunkt var oppmerksomheten omkring stykket så stor at femten tusen personer hadde søkt om billetter til de i alt syv hundre disponible setene (Koller 1965, 110).

Forestillingen ble mottatt med stormende applaus og fremkallelse av dikteren etter hver akt. Etter siste teppefall måtte Ibsen gang etter gang opp på scenen for å motta publikums «jublende Tak» (Hoffory 1888, 63). En av Berlins mest innflytelsesrike teaterkritikere, Alfred Kerr, skrev senere at 9. januar hadde vært den «mest betydningsfulle europeiske teaterdato de siste ti år!» (sitert etter Boettcher 1989, 67; til norsk ved HIS). To dager etter premieren ble det arrangert en festmiddag i Kaiserhof, der teatermannen Otto Brahm holdt tale og hyllet Ibsen som den ledende forfatter på det moderne dramaets område. Særlig priste han Ibsens realisme. Brahm avsluttet med å kalle Ibsen «en Hjælper og Befrier, et sandere Forbillede [end de franske Dramatikere]» (Hoffory 1888, 65).

To år senere (29. september 1889) satte Otto Brahm selv og hans teaterforening Freie Bühne opp stykket som søndagsmatiné ved Lessing-Theater Berlin. Også her var spillestilen moderne og naturalistisk. Valget av nettopp dette stykket som privatteaterets åpningsforestilling var antagelig ment som en protest mot sensurbestemmelsene, samtidig som det skulle markere et nytt, naturalistisk teaterkonsept (Boettcher 1989, 78). Regien var ved Hans Meery. Forestillingen la vekt på et stumt, aksentuert minespill og kroppsspråk som sammen med replikkene skulle intensivere rollefigurenes sjelelige tilstander (1989, 81).

Frankrike praktiserte teatersensur helt opp til 1906, selv om det i 1880- og -90-årene var en livlig debatt for å avskaffe den (Jones 2001, b. 2, 851, 854). Den første franske oppsetningen av Gengangere (Les Revenants i Rodolphe Derzens oversettelse) fant sted ved André Antoines privatteater, det naturalistiske Thétre Libre i Paris, 29. mai 1890 (i Plaisirs-teaterets lokaler midt i Paris). Antoine spilte selv Osvalds rolle, mens Mlle. Barnay spilte fru Alving. Etter fremførelsen i Paris turnerte Antoine med forestillingen, som ble en stor suksess.

Også i England var teateret fortsatt (helt frem til 1968) underlagt sensur, i samsvar med the Stage Licensing Act 1737, stadfestet gjennom the Theatre Regulation Act 1843. Loven forutsatte ikke retten til å forhindre publisering av skuespill, men Lord Chamberlain kunne etter forhåndssensur nekte offentlig oppførelse av skuespill dersom de ble ansett uegnet for «the preservation of good manners, decorum, or the public peace» (Jones 2001, b. 1, 309, 313, 327). Sensuren kunne imidlertid omgås ved å arrangere oppførelser i form av lukkede, private forestillinger der det ikke ble tatt inngangspenger.

I 1891 etablerte nederlenderen J.T. Grein teaterklubben The Independent Theatre i London, med det spesielle formål å fremføre nye og forbudte teaterstykker. Grein hadde sett A Doll’s House på Novelty Theatre 7. juni 1889 og Gengangere på Antoines Thétre Libre i mai 1890, og ble inspirert av Ibsens realisme og moderne dramatiske uttrykk (Woodfield 1984, 41). Sensurinstansen Lord Chamberlain gjorde det uformelt kjent at det ikke ville bli gitt lisens for oppførelse av Gengangere. En kontrollør anså stykket som «a play, which, though thoroughly harmless in language, is suggestive of an unwholesome state of things» (Jones 2001, b. 2, 1135). Grein leide imidlertid lokaler i Royalty Theatre i Soho, og her fikk Gengangere (Ghosts) – som den private teaterklubbens første forestilling – premiere 13. mars 1891. Stykket var iscenesatt av Cecil Raleigh. Osvalds rolle ble spilt av Frank Lindo, pastor Manders av Leonard Outram og fru Alving av Mrs. Theodore Wright. Edith Kenward spilte Regine, og Sydney Howard spilte snekker Engstrand. Iscenesettelsen la vekten på fru Alving som dramaets hovedperson (Ackerman 1987, 150).

Før denne forestillingen hadde Edward Marx Aveling 10. februar 1891 holdt en opplesning fra Ghosts i The Playgoer’s Club. Grein inviterte etter opplesningen hele forsamlingen til å overvære den planlagte forestillingen i The Independent Theatre. Allerede opplesningen utløste sterkt kritiske kommentarer i pressen (Rem 2006, 147; Ackerman 1987, 141–42). Da billettene til forestillingen ble lagt ut, konkurrerte omtrent 3000 av teaterselskapets medlemmer om de i alt 657 disponible plassene (Woodfield 1984, 44). Grein imøtekom de skuffede medlemmene ved å arrangere en generalprøve to dager før selve forestillingen (Ackerman 1987, 143). Reaksjonene på fremførelsen var sterke, og dette ble «1800-tallets mest kontroversielle britiske teaterforestilling» (Rem 2006, 20). I en lederartikkel i The Daily Telegraph skrev avisens anmelder (sannsynligvis Clement Scott) at stykket bidrar til å «smitte det moderne teater med gift […] det er en […] skitten handling utført i all offentlighet» (sitert etter Rem 2006, 158–60). Eieren av Royalty Theatre (Kate Santley) nektet selskapet mer enn én oppførelse (Jones 2001, b. 1, 329), og skandalen var så stor at det ble reist spørsmål om den i Parlamentet. Men saken ble trukket før behandling – trolig for å spare Englands europeiske rykte (Woodfield 1984, 44; Ackerman 1987, 141). Teksten ble utgitt (jf. Oversettelser i Ibsens levetid ovenfor), men all offentlig oppførelse av Gengangere var forbudt i England frem til 1914 (Jones 2001, b. 2, 1135).

Også i USA skjedde oppsetninger av nye og kontroversielle teaterstykker ved eksperimenterende privatteatre med et subskriberende publikum. Inspirert av opprettelsen av Freie Bühne i Tyskland i 1889 ble flere slike teatre i løpet av 1890-årene etablert både i Boston og New York, under navn som The New York Theatre of Arts and Letters, The Standard Company of Actors, The Criterion Independent Theatre og A Course of New Plays. Det kan være vanskelig å skille disse ulike eksperimentteatrene fra hverandre, fordi sponsorer og subskribenter gjerne var de samme ved flere av dem (Hatlen 1963, 136). Gengangere (Ghosts) ble oppført i Garden Theatre av gruppen the New York Theatre of Arts and Letters 25. januar 1894, og utløste sterk motstand hos en del av publikum (1963, 138–39).

I Skandinavens omtale en uke senere legges vekten så å si utelukkende på en vurdering av selve dramateksten. Det eneste som knyttes til teateroppførelsen, er følgende bemerkning:

Stykkets skandinaviske urpremiere ble også anmeldt av Peter Nansen i samme nummer av Vor Tid. Han peker på et ypperlig samspill og fremhever August Lindberg og Hedvig Winterhjelms prestasjoner i hovedrollene. Nansen understreker også «at vi har faaet fult [sic] Sandhed, som Digteren har fordret […] det var en ugrundet Mistillid, man havde til Publikum, naar man troede, at det ikke vilde taale ‹Gengangere›» (sitert etter Holmberg 1986, 152). Skånes Allehanda talte om Lindbergs «rysligt realistiska framställning af Osvald» og «fru Winther-Hjelms storslagna och mäktiga framställning af modern […] djupt uppskakande och skonlöst gripande» (sitert etter Holmberg 1986, 155). I den norske avisen Aftenposten skrev signaturen F–n. (avisens københavnerkorrespondent, som hadde vært til stede i Helsingborg ved premieren) at Lindberg hadde «lykkedes over Forventning». Teateret med sine over 1200 plasser var fullsatt, «Indtrykket var stærkt, ja tildels gribende og rystende [men] Nydelsen i det hele var yderst anstrengende og lidet hyggelig». Anmelderen kommenterer den ypperlige innstuderingen og ensemblets evne til å «illudere ved Naturlighed». August Lindberg spilte Osvald «sandt og smukt», med gripende virkning, og selv om fru Winterhjelm var en «Naturkraft» mer enn en egentlig skolert skuespiller, slik at hun «stundom falder lidt i, hvad man gjerne kalder tysk Stil», var hun i mange scener storslått. Hennes samspill med Osvald skapte et inntrykk av intens og rik psykologi. Anmelderen slutter med å se premieren som en suksess: Forestillingen høstet stormende applaus, og publikum krevde en rekke fremkallelser etter hver av aktene (F–n. 1883).

En uke etter premieren i Stockholm anmeldte Gustaf af Gejerstam Lindbergs oppsetning i Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning 20. september. Han understreket naturtroskapen og den revolusjonerende spillestilen:

I Danmark ble Lindbergs turnéforestilling anmeldt av Edvard Brandes i Ude og Hjemme. Han så den heldige oppførelsen som en seier for alvorlig og stor kunst. Tilskuerne ble slått av stykkets «revolutionære Karakter». «Alene de sidste Scener betage pinligt; ellers lytter man med Opmærksomhed til Stykkets alvorlige Protest og morer sig over dets skaanselsløse Vittighed. Kun hvor Osvald er inde, kommer dets tragiske Karakter frem.» Lindbergs fremstilling av Osvald var kjennetegnet av plutselige kraftutbrudd og like plutselige slappelser, «det plutselige élan, som Nerver, Vilje, Temperament fremtvinger». De andre rolleinnehaverne gjorde også gode prestasjoner, og ingen av dem «var til Hinder for den fulde Nydelse af det gribende Drama». Det gode samspillet økte forestillingens kvalitet. Scenografien kritiseres imidlertid for å være urolig og rotet, «med sine flove gothiske Forsiringer og sit halvt elegante og moderne Møblement […] hele Indtrykket af Værelset burde være mørkt ‹uden Livsglæde, fuld af Pligter›. Men det var rigtigt nok, at ‹Verdens Gang› laa paa Fru Alvings Bord» (E. Brandes 1883).

Lindbergs iscenesettelse ble også positivt omtalt i Illustreret Tidende, der den anonyme kritikeren la vekt på at forestillingen utgjorde en intelligent avrundet, behersket helhet, og at de enkelte rolleprestasjonene var fremragende. Til tross for dette heter det at

Georg Nordensvan (under signaturen G–g. N.) gav en kort omtale av Gustaf Fredriksons senere oppsetning på Kungl. dramatiska teatern i Illustrerad Tidning, der han fremhevet Elise Hwassers fremstilling av fru Alving som en triumf både for henne selv og teateret og «en konstskapelse af hög rang». Hun hadde skapt et selvstendig uttrykk på grunnlag av og i samforstand med dikterens tekst. Oppsetningens suksess kan ikke «förringas af dem, hvilka i sedlighetens namn (!) fördöma det djupsinniga mästerverket» (Nordensvan 1883).

Den finske premieren ved Svenska Teatern omtales i Nya pressen 3. november 1883 som en suksess; skuespillerne ble fremkalt etter hver akt, og det var to fremkallelser etter sluttakten. Oppførelsen kalles «framgångsrik», og «särskildt gör slutakten ett öfverväldigande tragiskt intryck» (Anonym 1883d).

En anonym kritiker anmeldte Olaus Olsens teaterselskaps turné i Fredrikshalds Tilskuer. Olsens ensemble spilte vanligvis lystspill og farser, derfor var kritikeren gledelig overrasket over den gode utførelsen. Carl Marx fremstilte Osvald med nesten uhyggelig realisme:

Marc Boettcher gir fyldige referater av den tyske teaterkritikken etter forestillingene i Augsburg, Meiningen og Berlin. Etter den tyske førsteoppførelsen i Augsburg i 1886 anklaget pressen stykket for å ha en destruktiv tendens, og forfatteren for ikke å ha vist noen sans for lykkelige ekteskap og et hellig familieliv som samfunnets grunnvoll. Ibsens bilde av virkeligheten ble derfor kalt et blendverk. Likevel anerkjente anmelderne stykket som stor diktning (Neue Augsburger Zeitung 16. april 1886; jf. Boettcher 1989, 51–52). Oppsetningen og rolleprestasjonene i Augsburg ble rost både i Neue Augsburger Zeitung, Frankfurter Zeitung, Augsburger Nachrichten og Augsburger Tageblatt (1989, 52–53).

Etter oppførelsen ved Residenz-Theater Berlin skrev Norddeutsche Allgemeine Zeitung at Ibsen angrep samfunnets grunnvoll og tråkket på de helligste følelser. Stykket var rett og slett farlig: «Det franskmennenes sykelige fantasi hittil har prestert for scenen, er ikke så alment farlig som dette ene stykket, hvis gift blir utbredt over alle land ved hjelp av trykkpressen» (Boettcher 1989, 68; til norsk ved HIS). Tägliche Rundschau så stykket som et eksempel på «Entartung» og hevdet at man ikke en gang kunne gjengi innholdet, fordi det stred så sterkt mot alminnelig æresfølelse (1989, 68–69). Kritikeren i National-Zeitung var redaktøren selv, Karl Frenzel som mente at dramaet fullstendig manglet nerve og i tillegg fremstilte så pinlige emner som «Irrsinnige und Trunkenbolde» (sinnssyke og drukkenbolter), noe han ikke ønsket å oppsøke i teateret (1989, 69).

En av de fyldigste anmeldelsene etter oppførelsen i Berlin var skrevet av Paul Schlenther, som inntok den motsatte posisjon. Hans kritikk av forestillingen ble dagen etter trykt i Vossische Zeitung (10. januar 1887). Her advarte Schlenther lesere og tilskuere mot å identifisere Ibsen med nihilisme og pessimisme. Ibsen har bare beskrevet almene tilstander, og han fremstiller samtidig en tro på muligheten av helt andre tilstander, ifølge Schlenther, som hevdet at dikteren bare har villet avsløre løgner og eufemistiske illusjoner og vise sannheten ved hjelp av et tragisk drama. Avisens redaksjon plasserte en berømt fotnote etter artikkelen, der redaksjonen tok avstand fra sin anmelders syn. Vanskelige etiske og sosiale spørsmål må gjerne behandles i filosofiske avhandlinger, sa redaktøren, men for kunsten gjelder andre regler:

I en anmeldelse i Revue d’art dramatique pekes det på at stykket har både longører og uklarheter, «men stykkets emne er gripende realistisk» (Anonym 1890, 318; til norsk ved HIS). En svensk journalist som hadde vært til stede ved den franske generalprøven, skrev om «den påfallande likhet som förefins i hans [Antoines] och Lindbergs uppfatning af Osvalds roll» (Holger 1890). Det må innebære at den franske forestillingen gjorde Osvald til stykkets hovedperson, og at hans sykdom ble fremstilt ved hjelp av naturalistiske virkemidler (jf. ovenfor om Lindbergs iscenesettelse).

Den engelske oppsetningen av Ghosts på Independent Theatre ble en skandaleforestilling. The Daily Telegraph ofret 14. mars 1891 en lederartikkel om stykket, antagelig skrevet av avisens anmelder Clement Scott, som allerede tre dager før fremvisningen hadde kontaktet Lord Chamberlain i et forsøk på å få stanset forestillingen (Rem 2006, 158, 164). Scott omtaler Ibsen og hans tilhengere som dødsfarlige for den dramatiske kunst. Ghosts kalles avskyelig og frastøtende,

En lang rekke engelske anmeldere gav i sterke ordelag uttrykk for lignende oppfatninger. William Archer samlet en serie av de verste invektivene i en lang artikkel i Pall Mall Gazette 8. april 1891 («‹Ghosts› and Gibberings»), med opplysning om at dette er «noen få utdrag fra en liten bok jeg setter sammen […] som skal kalles Ibsenoklastene. Eller en antologi over skjellsord […] en klassisk håndbok i nedrakking – en Baedeker til bannskap›» (sitert etter Rem 2006, 169–70). Archer uttrykker undring over at kritikerne konsentrerer seg om «de avskyelige detaljer rundt en sykdom forårsaket av lidderlighet» (2006, 171).

I en bredt anlagt og veldokumentert resepsjonsstudie sier Gretchen P. Ackerman: «The ugly response to Ghosts in England […] was a phenomenon, a special problem distinct from general English attitude to Ibsen at this time. It deserves attention from the sociologist as well as the dramatic historian» (1987, 131). Ackermans forklaring på den avsky og sterke motstand stykket vakte, er sammensatt. Skuespillet ble identifisert med opprettelsen av de radikale, naturalistiske privatteatrene (Thétre Libre i Frankrike, Freie Bühne i Tyskland, Independent Theatre i England). Motstanden mot grunnleggeren av Independent Theatre, nederlenderen J.T. Grein, var stor blant britiske teaterfolk, dels fordi han ikke var engelskmann, dels fordi han prøvde å fornye engelsk teater ved å sette opp stykker skrevet av utenlandske forfattere. Dessuten hadde fungerende teatersensor ved sensurinstansen Lord Chamberlain, E.F.S. Pigott, en sterk uvilje mot Ibsen, og dette smittet også over på holdningen overfor Grein (Ackerman 1987, 138–40). Trolig var motstanden mot stykket sterkere i England enn noe annet sted. Likevel høstet skuespillerne ros for sine prestasjoner: «We are faced once more with the situation which so often recurs when we study the unfavorable reviews of Ibsen’s plays in the nineties: the play in question may be judged foul, or dull, or both, but the actors inevitably receive high compliments» (1987, 152).

I en anmeldelse av den første engelskspråklige amerikanske oppsetningen av Ghosts ved the New York Theatre of Arts and Letters i januar 1894 skrev kritikeren William Winter i New York Tribune at dette var